Filosofiens rolle i teologien

(tilpasset etter 'God and Evolution' Discovery Institute; J. Richards -redaktør)

Tradisjonelt ble teologi sett som 'dronning av vitenskapene' siden det involverte totaliteten og de største sannhetene. Mens filosofi og vitenskap er verdifulle i seg selv, så har de blitt forstått som tjenestejenter i forhold til teologien. Vår moderne skjelning mellom filosofi og vitenskap er moderne. For Thomas Aquinas og andre, var metafysikk og teologi også vitenskaper. Filosofien kan i beste fall artikulere og hjelpe den kristne å forklare kjernesannhetene i 'troens depositum'. Dette inkluderer trossannhetene som er beskrevet i den apostoliske trosbekjennelse. Til tross for at filosofi kan være viktig for teologi, så er det ingen ikke-kristen filosofi som enten er identisk med, eller som helt kan romme kristen teologi. selv om noen filosofier er mer sympatiske i forhold til troen enn andre, så erklærte pave Johannes Paul II i sitt rundskriv 'Tro og fornuft' (Fides et ratio): "Kirken har ingen egen filosofi, heller ikke kanoniserer den noen bestemt filosofi til fortrengsel for andre"(26). Likevel er det lett å undervurdere innflytelsen Aristotelisk filosofi i den romersk-katolske kirke, grunnet hans innflytelse via den 'engleaktige doktor' Thomas Aquinas. Den greske filosofens innflytelse der, er uvurderlig(27). Men spesielt av denne grunn har det av og til blitt for nær avstand mellom den hedenske filosofen og troen selv. Tradisjonelle katolikker er mye mer utsatt for å ha et 'aristotelisk blindt punkt' enn f.eks. ett epikureisk blindt punkt. (28)

Bilde 1. Teologi som 'dronningen' av vitenskaper

Trolig er det mest umedgjørlige elementet av Aristotelisk filosofi, i forhold til kristen teologi, at universet i følge Aristoteles var evig, heller enn skapt som en fri viljeshandling av den transcendente Gud. Følgene av denne filosofien er at et evig univers gjennomtrenger ikke bare Aristoteles fysikk, men også hans metafysikk(29). Det er én av grunnene til at da Aristoteles hovedskrifter først ble introdusert til det kristne Vesten i det 13. århundre, ble de ikke mottatt med entydig begeistring(30). St. Bonaventure, Thomas sin samtidige, identifiserte en hovedfare ved Aristoteles. Som fransiskansk tiggermunk foretrakk Bonaventure Augustins neo-platonisme og andre kirkefedre, i forhold til Aristoteles. Likevel benyttet Bonaventure seg av Aristoteles sitt arbeid, og var langt mer Aristotelisk enn kirkefedrene selv. (31) Selvsagt fornektet han Aristoteles sin doktrine om en evig verden, men han var også dypt bekymret over at noen katolske lærde fulgte Aristoteles i å fornekte lærepunktet om guddommelige idéer eller maler (exemplars). Disse fungerte som en slags plan eller modell (blueprint), som Gud skapte verden ut fra(32). Han så alvorlige konsekvenser ved denne kursen , siden den indikerte at Gud ikke kjente individer(33).

Slike forhold kan nå synes som dunkle skolastiske disputter, men de relaterer direkte til ulikheten mellom Aristotelisk filosofi og generell kristen teologi. De angår også ulikhetene mellom Aristoteles og St. Thomas, og knytter direkte til problemområder visse nåværende Thomister har i forhold til ID.

Natur og kunst. Thomas eller Aristoteles

Dessverre har feilen som Bonaventure så i det 13. århundre, sett en ubevisst gjenoppvåkning blant noen nåværende Thomister. Dette blir klart i behandlingen av Aristoteles syn på den såkalte 'immanente teleologien', som kan bety ulikt for ulike mennesker (34). For at teleologi (hensikt) skal være immanent, innebar det i sin rene Aristoteliske form, at hensikten eller målet ved objekter og organismer, er innen denne verden og ikke resultat av noen bevisst, transcendent agent. De reflekterer ikke pre-eksisterende maler i sinnet til en transcendent Gud. Når en snakker om organismer, er hovedidéen at naturlige objekter, ulikt menneskelige tilvirkninger (artifacts), er styrt mot fullkommengjøring av deres natur, heller enn mot mål som er nedlagt i dem utenfra. Selv om både Aristoteles og Thomas fritt sammenliknet organismer vi møter med menneskelige kunstverk, trodde ingen av dem at de ordinære organismene vi møter var det samme som menneskelige produkter. Opprinnelsen til organismer, var en annen sak, der Aristoteles og Thomas skiller lag -se nedenfor.

Bilde 2. Thomas av Aquinas

I sin bok VI om metafysikk, sier Aristoteles: "Kunst er et prinsipp av bevegelse i noe annet enn tingen som beveges. Natur er et prinsipp i selve tingen. Så for Aristoteles var det en kvalitativ forskjell mellom kunst/handverk og natur, spesielt med hensyn til teleologien de innehadde. Det er jo klare ulikheter mellom dem: Organismer kan f.eks. reprodusere. Nye organismer blir født, heller enn produsert og konstruert. Til forskjell fra en vindmølle synes en organisme å bli innvendig styrt. Det følger et mål: sitt eget gode, i følge sin egen natur heller en å bli eksternt styrt. Selvstyring er tilstede i tidligste stadier av deres utviklingsforløp (vekst). Informasjonen som trengs for å bygge et voksent menneske, er til stede i en gryende form i ett embryo. Selv om vekstprosessen er avhengig av omgivelsene, så styrer den seg selv mot et mål, bestemt av sin natur. Den blir ikke trukket lik en vogn. Organismer synes mye mer funksjonelt integrerte enn maskiner som mennesker lager. 'Delene' i levende organismer, synes styrt mot et mål av hele organismen, mye mer integrert enn metall og tredeler i f.eks. ei vindmølle. Men de bringer ikke seg selv til eksistens. På en måte setter organismer seg selv sammen i løpet av sin vekstprosess. Endelig kan det argumenteres for at organismer har sin iboende natur.

Bilde 3. Aristoteles om utdannelse

Så langt er det kanskje ikke de store uoverensstemmelser, men problemene kommer raskt til overflaten når en begynner med oppfølgingsspørsmål. Har organismer alltid holdt på som de gjør nå? Kan vi ekstrapolere fra hva vi ser i tings naturlige forløp, helt tilbake til starten? Selv om de fra én side sett syntes internt styrte, har organismer, andre naturlig objekter og universet selv også ytre formål? I siste omgang: hvorfra kommer ikke bare hensikten med organismer, men også deres form? Reflekterer dette formål og intensjoner hos en intelligent agent? Hvor kom reproduserende organismer fra i første omgang? Stammer hvert aspekt i organismer fra fysikk og kjemi? Har kjemi iboende egenskaper til å gi opphav til organismer? Med andre ord, er organismer immanente i lavere ordener, lik fysikk og kjemi? Og er de fundamentalt ulike organismene immanente (iboende) innen organismer som eksisterer nå?

Men kort sagt så løser ikke en generell forståelse av iboende formål (teleologi) særlig mye i vår diskusjon, siden den kristne forståelsen av ordinært avkom, til forskjell fra den aristoteliske, generelt skiller avkom av foreldre fra opprinnelig skapelse og dannelse av livet, organismer og universet selv. Som den katolske filosof V. Torley sier: "Den iboende endelige karakter vi finner i alle levende organismer, kan ikke gjøre rede for hvordan de første levende ting kom til." (35) Hvordan er så dette relevant for en ID-debatt? ID argumenter fokuserer på opprinnelsen til den naturlige verden, og om ulike trekk ved organismers naturer. Den impliserer ikke at organismer mangler sin natur, eller at hver individuelle organisme er et produkt bygd del for del, av en intelligent agent. Så ID ligner mer på Thomas enn på Aristoteles i så måte.

Siden Aristoteles mente at verden var fra evighet, kunne han mene at hensikt kunne være iboende i naturen, altså innen verden og dens individuelle former, "helt tilbake." Han trodde riktignok på spontan skapelse av liv, men hvordan det hang sammen med hans generelle syn, er uvisst. Siden han mente iboende hensikt (teleologi) var der fra evighet, hadde han ikke samme behov for å løse problemet med hvor hensikten kom fra. Han kunne bare ekstrapolere fra ordinær observasjon at frosker gir opphav til frosker, som ga opphav til frosker... Selvsagt hadde han en 'Første beveger' eller en serie av bevegere, som 'top-story' for universet, men han tenkte ikke den 'Første beveger' som en fullt personlig, transcendental og hensiktsfull Gud. Av og til beveget han seg derimot i den retning, og Aquinas tolket Aristoteles velvilligst som en teist. Etter hans syn, er det at verden beveges noe like evig som den første beveger selv. Den 'Første beveger' er den finale, men ikke den effektive årsak til universet (36). Og Guds handlinger i naturen: kalle mennesker, lede dem gjennom ørkenen, åpenbare sin lov for dem, og kalle oss ved navn, inkarnere seg og dø på et kors, alt dette ville være temmelig bisarre egenskaper til Aristoteles 'første beveger'.

For Thomas fullfører skapningen og dens bestanddeler ikke bare egne, men i siste instans Guds hensikter. De har både naturlige og overnaturlige hensikter. Dette går utover noe Aristoteles mente, og motsier ham på viktige punkter. Faktisk virker det inn på selve grunnlaget for Aristoteles syn på naturlig teologi. For å understreke hva som står på spill, la oss betrakte den hedenske filosofiske beretning om skapelsen, som kirkefedrene kjente til. I 'Timaeus' beskriver Platon i menneskelige bilder en skaper eller demiurg, som arrangerer hele den kosmiske orden i universet. Platon foreslår, han kaller det en sannsynlig historie, at universet er produkt av en hensikt og ett intellekt (nous). På det viset, har beretningen nære berøringspunkter til det bildet Bibelen gir (38). Demiurgen er mer enn former, enn en skaper, og mangler således Guds suverenitet og overskridende karakter (transcendens). Senere kom demiurgen til å bli oppfattet som et blindt, ondskapsfullt vesen, som var underordnet en høyerestående Gud. Likevel viser 'Timaeus' at for Platon kom ultimate hensikter for verden fra utsiden, heller enn fra innsiden.

Bilde 4. Finner du din blinde flekk?

D. Zahl forklarer forskjellen mellom Platon og Aristoteles konsist og fyndig: "Det som er mest slående for Aristoteles er fraværet av en hensikt, en designende kausal agent som overskrider naturen. De endegyldige (finale) årsakene i Aristoteles verden i forming av organismer og formene i verden, er iboende i selve naturen. Det er ingen guddommelig kraft, men naturen selv som sies å handle med hensikt. En slik iboende hensikt, vil ikke være et alternativ for Platon. Aristotelisk teleologi er lokal, ikke universell. Mens det gir mening å spørre om hensikten ved det eller det trekket ved naturen, så gir det lite mening å spørre om en hensiktsforklaring for verden som helhet. For Aristoteles bestemmes veksten av et individuelt medlem av en art ut fra formen det har arvet fra sin stamfar. Målet for det voksende individet er fullt og helt å aktualisere den formen. For Platon har ikke den tidligste kaotiske materie i universet noen pre-eksisterende form som styrer kursen for naturlig vekst i retning av et mål. Og den forklarende årsak til dens orden, må være eksternt til noen egenskaper som materien måtte besitte(39).

Aristoteles fornektet beskrivelsen i Timaeus, siden han mente at det innebar en begynnelse for universet og en begynnelse i tiden(40). Han foreslo en form for hensikt (teleologi) som ikke pekte mot en 'hensikts-agent' (purposive agent). Så til tross for sine åpenbare svakheter er teleologien (men ikke detaljene) som Platon beskrev i Timaeus nærmere Bibelsk skapelsesberetning enn noe hos Aristoteles. For at Aristoteles iboende teleologi skulle være nyttig for kristen teologi, måtte den endres betydelig. Og Thomas modifiserte den. I likhet med Bonaventure, Augustin og mange andre kristne teologer, holdt Thomas fast på en doktrine med guddommelige idéer eller eksemplarer (en form for maler) (41). I følge Thomas måtte målet og formen til naturlige arter være gitt utenfra, i motstrid til Aristoteles, påtrykt dem av Gud og tilsvarende hans 'maler', eller eksemplare årsaker, i Guds evige sinn. (42) I sitt definitive studium, forklarer universitetsfilosof Thomas Doolan Thomas Aquinas sitt syn på denne måten: " Den guddommelige idé er formell årsak til tingen det eksemplifiserer, selv om den ikke er iboende i den tingen.. Thomas betrakter den fundamentale karakteristikken ved form å være et mønster hvorved noe er det som det er. Av denne grunn konkluderer han at form ikke er begrenset til en iboende modus av årsak: den kan også være ytre. Og det er hva han betrakter et mønster/forbilde å være: en ytre formell årsak (43).

Bilde 5. Aristoteles sa mye klokt

Nå betyr ikke det at Thomas mente at Gud konstruerte hver individuell organisme separat, selv om han trodde at Gud skapte hver menneskesjel direkte. Det er i hver organismes natur å reprodusere etter sitt slag. Men den samme grunn anvendes ikke på deres opphav, enten ultimat eller i tid (f.eks. '5.dags skapelse'). Så Thomas 'bearbeider' Aristoteles langs kristne og neo-platoniske linjer. På en måte splitter han forskjellen mellom Platonske idéer og former som eksisterte uavhengig av individer, og Aristoteliske kategorier og former som ikke gjorde det (44). Som et resultat må han bearbeide Aristotelisk kategori for formal kausalitet (45). For Thomas eksisterer formene som eksemplar-årsaker uavhengig av våre sinn, men ikke av Guds. Mens naturlige objekter er sammensetninger av materie og form, så reflekterer de individuelle formene i verden eksemplar-formene i det guddommelige sinn, som er de mest framtredende av formale årsaker til naturlige former. I følge doktrinen om guddommelige idéer, er idéen om mennesket i det guddommelige sinn forut for sin virkeliggjørelse i et individ, og den felles natur gjør rede for hvorfor alle ting som er i naturen, har de egenskaper de har (46).

Bilde X. Aristoteles en filosof med bred kunnskap

Som A. Haines forklarer: "Thomas tror at individuelle objekter blir gitt sin form både av et indre og et ytre intelligent prinsipp. Hans realistiske doktrine er av de mest interessante, siden det kommer mellom to ekstremposisjoner." (47) Det er vanskelig å overtone betydningen av dette punktet i nåværende diskusjon. En mistolkning av Thomas her er en kilde til motstanden noen Thomister har til Intelligent Design (ID). For å si det enkelt var ikke Thomas en streng tilhenger av Aristoteles. Faktisk så siterer han i sine skriverier Augustin og Pseudo-Dionysius -som begge er neo-platonikere i oritentering, totalt sett mer enn han siterer Aristoteles.(48) Å bortforklare eller overse dette, er å tvinge Aristotelianisme på ham, noe som helt enkelt er å ødelegge Thomas sine synspunkter. Fordi Thomas sine synspunkter var en kreativ syntese av ulike filosofiske syn i lys av åpenbaringen, så kunne han til tross for all åpenbar innflytelse av Aristoteles, ennå snakke om den naturlige verden som en tilvirket gjenstand (artifact): "Alle skapninger er relatert til Gud, som kunstprodukt er til en kunstner.. Som konsekvens er hele naturen som en tilvirket gjenstand (artifact) av det guddommelige kunstneriske sinn. .. Heller ikke er det mot naturen om Gud gjør noe med naturlige ting på et ulikt sett enn hva naturens kurs er vant til." (50)

Bilde 6. Ikke tving sammen noe som ikke passer

Med andre ord beveger Thomas seg bakom og utover Aristoteles kategorier av natur og kunst. Pave Benedikt gjenkjenner dette. Guds skapelse, argumenterer han, faller mellom naturen og tilvirkede gjenstander i Aristotelisk betydning: "Om skapelse ikke kan bli gjenkjent som den metafysiske mellomting mellom natur og kunstprodukt, så er stupet ut 'ingenting annet enn' uungåelig." (51) Så her skiller Thomas seg fra Aristoteles. Mens Thomas var enig med Aristoteles om mange ting, så er det å snakke om 'Aristotelisk-Thomistisk' syn på iboende hensikt (teleologi), som f.eks. Ed Feser gjør, like forvirrende som å snakke om et 'Keynes-Smith' syn på samfunnsøkonomien {oversetters tilretteleggelse}.(52)

Husk at Thomas bekrefter at Gud til og med noen ganger benytter pre-eksisterende objekter for å produsere levende objekter, f.eks. ved dannelsen av Adam og Eva. Så naturlige organismer som flaggermus og bier, har kjennetegn av å være tilvirkede. Faktisk kan vi forsiktig ymte om de opprinnelige skapninger som de mest framtredende tilvirkede, for hos dem avhenger ikke bare formen, men også materien av Gud alene. Teleologien i organismer er, til forskjell fra menneskelig tilvirkede produkter, både iboende og ytre gitt. Hensikten er forankret i Guds evige sinn, ikke bare i sinnet til begrensede mekanikere.

Komplementære tjenestejenter

Når en går mot Aristoteles i denne sammenheng, er det ikke fordi han mangler innsikt eller ikke kan brukes i teologien. Aristoteles er bredfull av innsikt. Når han imøtegås her, er det fordi at han er en nøkkel-kilde som hindrer noen Thomister å se det positive potensialet i ID. Noen av dem holder også vedlike myten at ID er i motsetning til katolsk (kristen) tro. (53) Forfatterens (Jay Richards) syn er at neo-platonisme, aristotelianisme samt teleo-mekanisme og andre filosofiske rammeverk er nyttige når de holdes sammen og brukes til å kaste lys over troen, men at alt må gjøres med en kritisk innstilling. Alle har sine fortrinn og ulemper, og ingen av dem skulle som sådan identifiseres med kristendom. Samtidig må vi vokte oss mot å utvikle et utvelgende og ikonsekvent sammensurium av en filosofi. La oss som en kontrast til Aristoteles se på synet til en prominent teleo-mekanist (Robert Boyle).

Robert Boyle (1627-1691), var en teleo-mekanist lik Newton, motsatte seg Aristotelisk filosofi fordi han mente at den tenderte i å gjøre naturen autonom og selv-tilstrekkelig. Boyle brukte den atomistiske filosofi som var moderne på hans tid, som aristotelianisme hadde vært det i tidligere århundrer. Descartes hadde gjenoppvekt dette atomistiske synet fra den antikke greske filosofen Epikur. Han så basisenhetene i materien som små udelelige (atomære) partikler. Epikur var en materialist som reduserte alt til atomer som beveget seg blindt og tilfeldig i et uendelig og evig tomrom. Hans filosofi som helhet var da ikke en kristen-vennlig ressurs {mer som et mulig grunnlag for ateisme -oversetters tilføyelse}. Boyle benyttet atomisme for å gjenopplive teleologiske forklaringer, selv om Descartes hadde søkt å bannlyse dem fra vitenskapen. "Den epikureiske atomist-hypotesen, en gang rakket ned på som den mest materialistiske og ateistiske filosofi i antikken, ble snudd til en teori der Gud var en essensiell komponent"(55).

Bilde 7. Robert Boyle

For Boyle var det en fordel ved dette formåls-mekanistiske (teleo-mechanistic) synet at det presist viste at den fysiske verden avhang av en Intelligent Skaper. Siden materie knapt kan utføre noe på egen hånd, kunne Boyle argumentere at naturens åpenbare design bare kunne skyldes en transcendent Skaper. Den tydelige hensikt (teleologi) i naturen pekte klart utover naturen mot sin kilde, som den gjorde det for Platon, og var ikke iboende innen selve naturen, som det var for Aristoteles. Boyle understreket at fysiske regler og egenskaper ved materien er resultat av Guds vilje, framfor hans vesen. Dermed måtte det oppdages, heller enn å sluttes ut fra fornuft. (56) De reflekterer klart Guds hensikter og må konstant holdes oppe av Gud. Lover indikerte for Boyle en aktiv og uavhengig lovgiver(57).

Han kunne snakke om Gud som konstant var involvert i utkommet av fysiske begivenheter og i å forme menneskelige vesener fra en 'klump av dum materie' (58). Gud benyttet enkel materie for å skape mye mer beundringsverdige vesener. I etterpåklokskap med vår viten om kjemi og kvantefysikk, så syntes Boyles teistiske atomisme som en overreaksjon på aristotelisk tradisjon. Likevel hadde Boyle på et vis rett i at den lånte seg til en type naturalisme, selv om det var med en 'ubeveget Beveger' i toppetasjen. Mens Boyle var tilbøyelig til å gi materien iboende ferdigheter, var det motsatt for Aristoteles. Som Cambridge filosof D.Sedley sa det, var Aristoteles sitt prosjekt å beholde alle de forklarlige fordelene ved Platons kreasjonisme, uten behov for å postulere noen kontrollerende Intelligens." (59) Aristoteles er vanskelig å identifisere i spørsmålet om teisme, men Sedley har klart fanget en tendens i Aristoteles sin tankegang.

Sammenholdt gir de motsatte syn til Boyle og Aristoteles noen lærdommer: "Om vi ønsker å kjenne de iboende og Gud-gitte kapasiteter og grenser for naturen, så trenger vi å se på selve naturen. Vi trenger å oppdage dem. F.eks. er det ( i hvert fall delvis) mer ett empirisk spørsmål enn et filosofisk og teologisk hvorvidt kjemi kan gi opphav til liv. Vi skulle se på naturen i stedet for å analysere ulike antikke og tidlig-modernistiske filosofer, for å besvare våre spørsmål {'gå til kildene' i følge renesansens idealer-oversetters tilføyelse.}Vi skulle ikke holde fast på en filosofi som i realiteten dikterer Gud hva han må ha gjort, men en som er åpen for bevis på hva Gud har gjort. Det er en robust Thomistisk framgangsmåte. Thomas tok den mest oppdaterte og rigorøse 'vitenskap' på markedet, men var forsiktig med å skille hveten fra klinten. Noen moderne Thomister synes imidlertid å bli grepet av den interne logikk og sammenhengende storhet i Aristotelisk filosofi, og ubevisst velge den logikken framfor den komplekse men meningsfylte kristne syntesen til Thomas Aquinas. Heller enn å engasjere seg i ID og empiriske bevis som den baseres på, foretrekker de i stedet å gi den avskjed til fordel for Aristoteles. (60)

Bilde 8. Albert Einstein om visdom

Samtidig vil kristne som følger teologien og ånden i Thomas Aquinas sin filosofi, der troens innskudd fikk forrang framfor endog de største hedenske filosofer, være i stand til å betrakte følgende spørsmål med et åpent sinn: "Hva er naturens kapasitet og begrensninger?" De vil også ha færre problemer med ID enn de hvis filosofiske intuisjoner er mer rigid Aristoteliske.

Utvalg av stoff og bilder ved Asbjørn E. Lund